av Gudmund Høst

Med elvepadling menes vanligvis padling i elver og stryk med kajakk eller kano. Padling som rekreasjonssport startet på slutten av 1800-tallet, og hadde størst utbredelse på kontinentet. Østerrikeren H.W. Pawlata får ofte æren av å være den første europeer som klarte eskimorulle, dette var i 1927. (Kan Nansen ha blitt forbigått her?). På slutten av 1920-tallet begynte man å arrangere slalomkonkurranser på elv, og et verdensmesterskap ble arrangert i Geneve i 1949. Ideen med å henge porter over elva stammer trolig fra skisporten. Første verdensmesterskap i utfor ble arrangert i 1959. Samme år vant briten Paul Farrant VM i slalom. Farrant ble sett på som noe av en original, ettersom han benyttet seg av kne- og fotstøtter i kajakken.

De første elvekajakker og -kanoer var laget av seilduk og var sammenleggbare. I 1963 var glassfiberforsterkede plastbåter blitt mer vanlige i konkurransepadling enn foldebåtene, deretter kom polyester/glassfiber og kevlar.

Til rekreasjonspadling tok etterhvert plast over som materiale, de første plastkajakkene kom til Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Slalomkajakker skal ifølge konkurransereglene være 4 meter lange, og dette var lene standarden også i rekreasjonspadling. Siden 1980-årene har imidlertid lengden på rekrasjonskajakker krøpet stadig nedover, typiske lengeder i dag er like gjerne under som over 3 meter, med Topolino (2.30 meter) som "lavmål". Karakteristisk for begynnelsen 1990-årene har vært en eksplosjon av båttyper på rekreasjonssiden, med stadig økende spesialisering. Nå finnes et utall typer for elverodeo (valseridning), lekepadling, fossepadling og ekstrempadling. Utviklingen idag likner litt på de første årene med glassfiberski, der det kommer svært mange nye modeller hvert eneste år.

Padleårene har forandret seg langt mindre i årenes løp, selv om diskusjonen på i 1950-årene dreide seg om det ville være mulig å mestre krumme åreblad i strømmende vann. Det er nå mest vanlig med kunstfiber/aluminium årer, selv om endel sverger til treårenes behagelige grep.

Til Norge kom elvepadlesporten fra England på 1960-tallet. Elvepadlingen var en del av treningen til de engelske commandos som trente ved Isefjær, og noen nordmenn ble inspirert av disse. Av norske pionerer kan nevnes Svein Almedal, Gunnar Breivik, Trond Carlsen, Leif Ongstad og Gunnar Repp (her er nok noen utelatt). Norges Kajakk og Kanoforbund (nå Norges Padleforbund) opprettet Utvalget for elvepadling i 1972.

Elvepadling har også vært middel for en rekke eventyr og ekspedisjoner. Britene har vært pionerer i denne bransjen, og omtaler med stolthet sin ekspedisjon ned Colorado-elven gjennom Grand Canyon i 1971. I den forbindelse nevnes sjelden at elva ble padlet første gang 101 år tidligere, at det var drevet kommersiell rafting på samme strekning siden 1938, eller at strekningen var godt kjent blant amerikanske elvepadlere. Se likevel filmen hvis du kan, der Mike Jones startet sin karriere som padlehelt. Mike Jones døde forøvrig i 1978 på elva Braldu i Pakistan etter å ha forsøkt å redde en kamerat ut av en monstervalse (det er absolutt ingen moral i denne historien).

I elvepadling er strykene gradert fra I til VI. Grad I er lett, grad V er ekstremt vanskelig og grad VI er på grensen av farbarhet. Grensen for farbarhet flyttes stadig, og graderingen flyttes etter. Grad V i elvepadlingens ungdom er derfor neppe mer enn grad III idag. I tillegg kan graderingen av et og samme stryk variere med vannføringen. Som regel øker vanskelighetsgraden med økende vannføring, men slett ikke alltid. Andres og egen erfaring er her uvurderlige, padle helst ikke ukjente elver uten erfarne padlere.

Elvepadling idag spenner over mange aktiviteter. Man kan drive dette som alternativ naturopplevelse, som konkurranseidrett, som risikoaktivitet. De fleste trenger etpar sesonger før de blir rimelig selvhjulpne, men grunnteknikken får man selvfølgelig inn mye før.

Egnede elver fins i hele Norge, men sesongen varierer med landsdel. Vest- og Sørlandet kan ha padling selv om vinteren, men vanligvis er det liten aktivitet før vårflommen. Denne begynner ofte i mars/april i lavereliggende strøk i Sør-Norge. Oppover i dalene er ofte mai og juni de beste månedene, mens fjellelvene benyttes i juni og juli. Enkelte større fjellelver, som Numedalslågen og Sjoa, kan som regel padles også i august og september. Høsten i lavlandet er ofte tid for spontanturer. Regnflommer kommer og går fort, det gjelder å ha padlebag'en klar. Hvilke elver er best? Alle har vel sine personlige favoritter, men her er noen navn som gjør mang en elvepadler fjern i blikket: Jora, Lora, Finna, Ostri, Raundalselva, Setninga, Bua. Eller klam i håndflatene: Gråura (i Driva), Grøvu, Tundra, Skjerva, Skjøli, Jostedalselva.